Jakten

Nok en gang har min coach- venninne kommet med kloke ord; de kan du lese her. Forøvrig en blogg verdt å følge!

Men noen ganger er det moro å  ikke bare være bedre enn seg selv...

Søndag kveld. En lang, lat dag på stranden er forbi. Sola varmer fortsatt, og jeg drikker iskaffe og forsyner meg grovt av sjokoladekaken som ble igjen etter podens bursdagsfeiring. Løpe? Njææ. Får vel bli en lapskaus-tur da. Maraton? Åhh, det kan jeg ta tak i imorra. Mandag er en perfekt dag for å ta tak i ting.

Knyter skoa og sluntrer av gårde. Rutinejogg.  Pliktjogg. Men det gjelder å nyte det som kan være årets siste tur i shorts. Brune, sterke ben som fører meg kilometer etter kilometer bort hjemmefra. Kontrollert og rolig, slakt oppover, mot skogen. Lapskaus er greit det også, kan ikke alltid følge skjema.

På vei inn i skogen er sola på vei ned. De høye løvtrærne stenger alt lys ute. Jeg føler meg som FBI- agenten Clarice i filmen The Silence of the lambs, i åpningsscenen. Automatisk setter jeg opp tempoet. Kroppen er med. Men fortsatt i lapskaus-modus.

Det er da jeg ser henne. Langt der fremme. Hvit t-skjorte, svingende, blond hestehale. Og noe våkner i meg. En basic instinct. Jeg tar opp jakten. Men damen der fremme holder et friskt tempo, og er et godt stykke forann meg. Det tenner meg bare mer. Hun skal løpes i senk! Til min store forskrekkelse tar hun et annet veivalg enn den jeg hadde sett for meg. Pokker, jeg som nesten hadde henne!
Jeg fortsetter i skogen, nå i frisk fart. Hjertet dunker, bena møter det myke, sugende underlaget helt uanstregt. Jeg sender en stille takk til legemiddelindustrien for Ibuprofen, som denne sommeren har vært en god følgesvenn. Ryggen, som snart er å finne på gis bort på Finn.no, klager ikke idag. Ikke at jeg har tid til å kjenne etter. I et veikryss oppdager jeg nemlig at hestehalen nå ligger bak meg. Oh joy! Jeg raser forbi en ung jente. Ryggen min, steget mitt, er et eneste, hoverende "ha, er det alt du har?"

I det lange slake skogspartiet der jeg alltid liker å gasse på, ser jeg ett nytt offer. En mann. Han beveger seg lett, men ikke særskilt fort. Han er min! Jeg fester øynene i ryggen hans, og jobber meg målrettet fremover. Jeg ønsker nesten at han skal høre at jeg kommer, sette opp farta, gi meg  motstand. Og han hører meg, det er ikke til å unngå. For nå snakker vi terskel, pesing, kjappe steg mot fast grus. Og hva gjør dusten? Han gir opp, han stopper! Jeg raser innvendig! Nå som jeg var så godt igang, jeg hadde grusa deg lett som en plett!

Fra Oslos Bratteste 2011. I jakt-modus. Etter en god tid (mao knuse alle de 10-20 andre damene jeg kjente som var
påmeldt)

Intensiteten opprettholdes, selv uten noen potensielle bytter i sikte. Kjapper jeg på nå, så rekker jeg nesten starten på Varg Veum. Og så kan denne økta også kalles for noe annet enn lapskaus. Kjør på! Men så ser jeg henne, løpende i motsatt retning. Og til tross for mitt noe sære ønske om runde kilometere på klokka, og det at jeg er så godt igang, innser jeg at jeg kan bare ikke løpe forbi min egen søster. Å stoppe er som å bite i ti sure epler på en gang.

Vel hjemme er jeg såre fornøyd med at økta. Ingenting å skrive om i historie-bøkene, men jeg tok tre andre løpere.
Barnslig? Ja. Motiverende og moro? Ja. Gjentas i et løp, snarest? JA!

Hverdag

Ferien er ugjenkallelig over. Den ble innledet med en uke ryggvondt, noe som satte en effektiv stopper for det meste av aktivitet.
Deretter var det varmen som dempet løpegleden. Til tross for at jeg var earlybird ved soloppgang, viste termometeret allerdere da i underkant av 30 grader. Fullblods skogfinner som meg takler det dårlig. Men jeg booker aldri et hotell uten treningsrom, så jeg fikk løpt  intervaller. For ikke å snakke om vattengympan. Vann opp til haken, da kan man egentlig gjøre hva man vil, så tungt man ønsker. Det litt triste med det hele er at de som virkelig ser ut til å trenge litt daglig trim, blir liggende på solsenga. Kanskje de hadde ferie fra treninga (i år også)?

Men så var det plutselig slutt gitt! Egentlig like greit, for jeg liker rutiner, planlegging, knekkebrød med brunost.  Hverdag. Og løping i temperatur som ikke får blodet til å koke.

Men skrekkblandet fryd ser jeg at Berlin maraton kun er 6 uker unna. Jeg har langt fra løpt alle de langturene jeg skulle ønske, men med litt struktur, målretta, viljestyrt arbeid og fravær av ondter, for ikke å glemme noen timers avspasering fra jobb her og der, skal jeg ihvertfall få til 2-3 turer opp mot 2,5 og 3 timer. En ukentlig økt med (lang)intervaller, en terkseløkt/ hurtig langtur og en langtur. Og SATS og restitusjonsjogg i skogen, og sykle til jobb og... Så får det gå som det går. Jeg har helt lagt fra meg tanker om sub ditt eller datt. Målet er at jeg skal løpe/ jogge hele veien, krampefritt.

Og så er det andre morsomme løp som venter! SkiLøpet arrangeres for første gang 1.september av lettbente Janicke. 10 km i variert, flatt terreng blir en finfin formtest. Birken 15.9. løper jeg sammen med både mann, søster, bror og svigerinne. Og siden jeg er et lett offer for markedskreftene, endte turen på Løplabbet med nye terrengsko, for det må man nemlig ha i den nye løypa?! Men nå har jeg sko til sleipe, våte høstkvelder i marka. Og tindrende klare morgener med antydning til rim på bakken.  Jeg kjenner at jeg gleder meg!

Hvilke løpeplaner fyller du hverdagen med?