Wuthering heights

Det handler vel strengt tatt om umulig kjærlighet og ulykkelig slutt, og selv om det stritter litt imot her i gården også, er det ikke snakk om verken umulig eller ulykkelig!

Formen er nemlig ikke på topp. Ikke syk, ikke stressa, ikke for mye mat eller lange, kjipe juleselskap. Bare system shutdown. Min analyse er: mye søvn å ta igjen, jeg er best på hverdager, samt tomme jernlagere (igjen). Så det har blitt mindre løping og trening enn vanlig. Men som Yngvar Andersen sier, det er hverdagstrimmen som er den viktigste. Så jeg har erstattet løpeturer med aking, skitur med barna og tur i svømmehallen.

Men noen løpturer er det blitt tid til, blant annet langtur på julaften i liten storm. Det er rart hvordan været innefra ser ufyselig ut, så kommer man seg ut og igang, og da spiller været ingen trille!

Sverd i stein ved Hafrsfjord

 Det var derimot nokså utfordrende med motbakke, motvind og isete vei etter vel 17 km. Ekstra mye trening vil noen si, god grunn til å gå de siste par hundre meterne, tenkte jeg. Jeg merker godt at bena ikke har så mange, lange turer inne nå som tidlig høst. 13-17 km er langtur nok for meg i vinterhalvåret.

3. juledag var jeg på den rette siden av fjellene igjen, og her var det nydelig, kaldt vintervær. Turen ble så som så, jeg gikk de fleste av de krappe oppoverbakkene for å holde pulsen nede og motet oppe.


Nå er det snart nytt år, og nye muligheter! 2012 i 2012 er i havn for lengst, to maratonmedaljer (en kopp) er med i samlingen, og nye planer er lagt! Så jeg tar litt kjip form med ro, tenker at kroppen sikkert ikke har vondt av litt mer hvile, sjokolade, vin og tid på sofaen. Noe må jeg jo ha å tære på når jeg skal opp på wuthering heights:

I tillegg til Oslo triatlon 10. august er Nibbeløpet 15. juni satt på planen. Ut av komforsona i 2013! Er du med?

Ett år eldre, men like blid?

I går hadde jeg bursdag. Jeg må endre headingen på bloggen, da jeg ikke lenger er nærmere tretti enn førti. Det faktum ble enda mer tydeliggjort av en melding på facebook, der en bekjent skrev at jeg nå 'bikket mot førrr...' Men jeg er strengt tatt like blid?

For den største ergelsen kom allerede i fjor, når jeg meldte meg på Nordmarka Skogsmaraton. Man kategoriseres jo i  den aldersklassen man har det  året løpet går av stabelen. Ingen som brydde seg om at jeg bare var 34 og et halvt i juni. Neida, her fikk jeg det virkelig rett i fleisen. Innmeldt i klasse kvinner ....VETERAN! Wtf?

Man er ikke eldre enn man føler seg. Kropp og sinn holdes ungt ved mosjon. Og med åra blir man mer tålmodig, seigere, mer målretta? Forstår  hva kvalitet fremfor kvantitet innebærer? Blir enda mer takknemlig for alt som fungerer og tar i et ekstra tak for å unngå gravitasjonens uungåelige påvirkningskraft?
Ett år til eller fra spiller ikke så stor rolle når det kommer til løping. Bare se på Oline på 70, som deltok i Bislett 24-timers. 3 maraton på rappen lissom. Godt jeg har 35 år på meg til å trene.

Jeg er nokså sikker på at det å tørre å tenke utenfor boksen også holder én ung. Være litt gæern, leke litt og bryte med det vante, kjente, komfortable. Våge for å vinne.  Prøve ting du vet du ikke mestrer 100 %.

Så jeg tenker som Pippi:

Jeg stiger dermed inn i mitt 36. år med nye byks ut av komforsonen, med hånlatter mot det irrelevante begrepet alder, og med Pippis sitat bak øret.

Olympisk distanse i Oslo triathlon 2013, here I come. (Har du lyst til å lese om min første triathlon-opplevelse, kan du gjøre det her )

Hva gjør du som utfordrer din komfortsone?

Hjelp! Jeg har ingenting å ha på meg!

Nei, ta det med ro. Jeg har ikke konvertert til  rosablogging om klær, mote og sånn. 

Jeg er en helårsløper. Og jeg er ganske bestemt på at det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.

Her nærmer det seg smertegrensa for uteløping for min del

Påkledsel i denne mørke årstida kan være en utfordring. Kanskje den til og med er avgjørende faktor i valget mellom sofa og løpetur.
Det regner/ blåser/ snør for mye. Det er for glatt/ kaldt/ mørkt. Høres kjent ut?

Innerst:  Leste nylig hos Silja et morsomt innlegg (og ditto kommentarer) om kreative forslag for ikke å fryse  på overkroppen under eller etter løpetur.
På de kaldeste dagene er det rumpa jeg fryser på! Mitt spekklag isolerer tydeligvis dårlig, så heldekkende truser er et must.
På føttene er ull absolutt gull! Jeg liker Falke sine sokker. Dyre, men verdt det. Og sokkene må være lange, ikke noe mellombar her, takk. På de kaldeste eller våteste dagene er det rene ullsokker à la Ullvang som gjelder.

Sko: brodder, pigger eller egne tilpassede sko for vinterføre?
Jeg har brukt brodder i to sesonger, og har egentlig vært godt fornøyd. Helt ordinære kjærring-brodder fra apoteket. Eneste ulempen er at de en sjelden gang spretter av foten og utløser en leteaksjon gjerne et par hundre meter tilbake i løypa.
Føttene mine er rare så jeg sliter med å finne passende modeller. Derfor velger jeg i år å pigge opp mine 2x maratonsko.

Brooks Ghost 4- gjør fortsatt nytta i et par vintersesonger

Overkropp: Jeg er egentlig en frysepinne, men med litt fysisk anstrengelse går jeg over i flytende form. Derfor er ulltrøyer forbeholdt kulde eller laaange, rooolige langløp på våte høstdager.
Trøyer med høy hals er jeg blitt mer og mer glad i , da glidelåsen åpner opp for temperaturregulering.
Og lange armer med hull for tommel og glippe for pulsklokka er nærmest perfeksjon!

Underkropp: jeg får grøsninger på ryggen når jeg ser på folk som er ute og jogger i type grå college-busker. Eller vent, for å være helt ærlig tenker jeg nok amatør... For meg er bomullsplagg i treningssammenheng fy-fy.
Men jeg forstår at mange mennesker har tights-skrekk! Overtrekksbukser gjør samme nytta, med feks. stilongs under. Det viktigste er at de transporterer fuktighet bort og ikke blir for tunge å dra på.
Windproof tights eller langrennsbukser er supert på de kaldeste dagene. Og det trenger ikke koste en formue.

Jakke: Er det en ting jeg ville investert penger i (bortsett fra sko da), så er det en skikkelig jakke, eller to.
Hetter er forbeholdt kule Nike-reklamer; fullstendig bortkastet og et irritasjonsmoment. Prakstiske detaljer som smarte lommer og reflekser derimot...
Jeg har vært så heldig å få (dog etter en offentlig ydmykelse) to fantastiske jakker.

Norrøna Bitihorn

Den har jeg foreløpig bare testet ute en gang, men min bror som bor på vestlandet og er en ekte friluftsmann sverger til den samme. Den har lufteåpninger under armene og andre små finurligheter (og hette, men den er så stiv at den ikke dingler i veien).

Gore Windstopper jacket

Gore Windstopper holdt meg tørr og fornøyd en svært regntung og kald dag i slutten av mai, da jeg forserte 35 km i Nordmarka. Min absolutte favoritt innen løpeplagg. Tightsen på bildet kommer forøvrig på en knepen andreplass, men den er absolutt ingeting for temperaturer rundt null.

Lue på hue: alt annet er galskap når det er kaldt ute! De fleste løpeluer ser ut som badehetter, men når de er  'statussymboler' som signaliserer at du løper i motbakker, så la gå ;-)

Hansker: tynne fleece-hansker til 49 kr fra sportsbutikken er mine favoritter. De fyker stort sett av etter noen kilometer. Med mange minusgrader bruker jeg slalomhansker. En jente i Skiløperne stiller stadig opp med tovede ullvotter, så smaken er som baken.

Og når det virkelig kryper ned på gradestokken drar jeg en buff over hode og haka.

Marit klar for en kald tur hjemover

Og mens jeg er igang:

Vask: treningstøy som ikke tåler 60 graders vask er utelukket! Tekniske jakker og tights er unntatt, de vasker jeg på 40 grader med mild, flytende vaskemiddel. Aldri skyllemiddel og som sagt, aldri ! bomull. Og skoene, de går i vaskepose på 40 graders finvask.




Å ta litt hensyn til elementene er lov. De lengste turene trenger ikke løpes når det regner hunder og katter. Og intervall ute i 10 blå er kanskje ikke forenlig med fornøyde luftveier?

Så da finnes det vel ikke dårlig (løpe)vær, men masse bra (løpe)klær?

Hva er dine beste tips for helårsløping?

Oppdrag, iverksett!

Hvem skrudde av lyset? Og kan rette vedkommende være så vennlig å returnere min iver for løping tilbake, takk.
Sånn føltes det på jobb idag. Kontoret mitt vender inn mot en bakgård. Legger jeg godviljen til, og nakken i en ugrei vinkel, kan jeg gløtte himmelen. Idag gikk den dystre bakgården og himmelen i ett. Den ellers så oppglødde gleden og iveren fremfor dagens løpeøkt forsvant der jeg trykket nesa mot vindusruta og prøvde å definere konturene av noe der ute i det grå. Løpe hjem? Kanskje jeg bare skulle ta toget? Fryktelig vind, og jammen regner det litt også. En kollega stakk nesa inn, og jeg klagde min nød. "Men det føles sikkert veldig godt etterpå da", sa han. Ja, jo. Dette måtte jeg gi han rett i. Men det var bare så lenge til etterpå.

Ta en klype masochisme, bland det med en dæsj selvdisisplin, en skvett rutine, bittelitt tvang og rikelig med the secret ingredient. Der har du min motivasjon. Den er ikke påført meg av ytre faktorer, den sitter i ryggmargen. Den er en del av meg. Den som måtte lokkes, lures og listes ut idag. Da trykker jeg på autopilot, kobler ut alle negative tanker og følelser som kommer i veien, og så iverksetter jeg. Og vips, så er jeg der ute på gata, plugger inn høretelefonene og vender nesa hjemover.

Og apropos maschoschisme. I stedet for å velge minste motstands vei bortover Mosseveien, fører bena  meg opp, opp, oppver Kongsveien. Nå skal du få angre at du nesten lot være!
Og på et eller udefinert tidspunkt går autopiloten over til manuell styring. Til tross for tåke  og motvind og motbakke; det føles godt.

Noen ganger er trening lekende lett og moro, fra planleggingsfasen og gjennom hele utførelsen. Andre ganger føles det som et ork. Men så lenge det er en følelse og det ikke stammer fra at kroppen er sliten, men bare vilja som er vond, ja da hjelper det godt med :iverksett.
Og følelsen etterpå, den er like deilig, uansett!


Her er dagens løpeøkt. 
Små mål i hverdagen er viktige. Dermed erklærer jeg konkurransen "Kongen av Kongeveien i løpesko vinteren 2012/13" for åpnet. Idag løp jeg de vel 2 km mellom 50-skiltene rett i underkant av 10:30. Mener bestemt at jeg har vært  nede på 9-tallet før, men klarer ikke å finne det. The heat is on!

Lære en gammel hund å gjø

Jeg er her. Jeg løper, men jeg gjør mye annet også. Og da blir det litt mindre tid til blogging.
Men tid til trening, det er som kjent ikke noe man har, men noe man tar. Og vil man, så kan man.
Som for eksempel på hytta, uten innlagt vann. Langrenn var uaktuelt på grunn av for lite snø. Å sitte på rumpa i fire dager, absolutt helt utelukket! Så da bærer det ut i løpesko da. Både en og to ganger de få kilometerne med fortau og sykkelvei. Og etterpå; man tager det man haver.

Blir lett å løpe lenge, når man gruer seg til "dusjen"

Når det kommer til 2012 i 2012, ligger jeg bittelitt etter skjema. De siste tre ukene har jeg kun unnagjort 35 km ukentlig i joggesko. En ekstra time på SATS her og der, og ukene fyller seg opp. Men jeg klager ikke, variasjon er på sin plass. Og når det i tillegg gir "smør på brødskiva", så er det helt greit.

Nå er kanskje ikke timene på SATS som variasjon å regne, siden jeg er på mitt...la meg se... 33 semester eller noe, som instruktør. Det er nesten en (ung) mannsalder! Og jeg som ikke er voksen engang.
Det gjenstår å se hvor mye trening som skal til for å lære en gammel hund å gjø. Om en uke prøver jeg meg nemlig igjen:

Det var de planene i 2013 da ;-)

2012 i 2012?

Plutselig åpenbarte ett nytt prosjekt seg.

Jeg har i flere tidligere blogginnlegg både hyllet og sablet ned dette å bare løpe. Det handler til dels om at jeg begynner å ta til meg dette med periodisering. Det er ingen grunn til at løpingen skal være like intens året rundt. Hovedsaklig er jeg med på ett par løp om våren og noen på høsten. To perioder, med andre ord. Dermed kan jeg legge opp treninga etter målet, det være seg 10 km eller maraton. I min verden krever det nemlig ulik tilnærming, og det hele skal passe inn i et større puslespill av jobb og familie, og annen trening. Jeg vil nok aldri kunne både løpe langt og overleve, samtidig som jeg måneden etter setter ny pers på 10 km. Sånn er ikke min kropp, psyke eller hverdag bygd opp. Og så tillater det perioder med bare løping.
For meg betyr det:

Mentalhygiene, folkehelse, opplevelser. Pause, agresjonshemmer, tidsfordriv. Overskudd, balanse, ro. Mestring, å være en del av noe og sørge for at buksa passer.

Og en hel del fine minner:

Fra første langtur > 21 km

Julaften 2011

Just running @ Brooklyn Bridge, juni 2011

Første(og siste?) gang på pallen, 3.pl., I-Form-løpet 2011

Men jeg er jo en rastløs sjel. Veldig dårlig på å være her og nå. Så noen prosjekter må jeg ha gående. Og derav:

Prosjekt: 2012 km i 2012.

Ved en nærmere titt på treningsdagboken i Endomondo, viste det seg at jeg denne uka rundet antall løpte kilometer i hele 2011. Fin, fint. Men det er fortsatt 9 uker igjen av året. Mon tro jeg klarer å bikke 2012 km før årsslutt? Kjapt utregnet blir det i underkant av 40 km i uka, og det er jo uansett mitt overordnede mål med løpingen, +- 4 mil i uka.

Så, 2012 i 2012.

Hilsen Anna @ ute-og-(bare)løper

Elsk/hat

Å bare løpe, det er hva jeg driver med for tida. Og det er veldig fint. Faktisk så fint at jeg har trosset styrtregn og observert grevling sammen med SkiLøperne, løpt til jobb og vært på langtur. Over 50 løpte kilometer på en uke, pluss en skikkelig styrkeøkt, samt core-trening opp til flere ganger ; det er kvalitetstid for meg. Ikke nødvendigvis kvalitetsøkter når det gjelder løpinga, men hva spiller det for rolle? Jeg løper fordi jeg har lyst, ikke for at det skal gå verken fort eller langt. Det blir verken fugl eller fisk, og sånn skal det fortsette, ihvertfall til nyttår.

Igår hadde jeg i utgangspunktet en treningsfri dag. N stakk ut på en hurtig langtur mens jeg perlet, tegnet, fredsmeglet, rørte i grøten...Sånn man gjør sammen med barna på en regntung lørdagsettermiddag. En drøy time senere sto han der i døra, så våt at det dryppet fra fingertuppene. Men  komplett lykkelig! 10 minutter senere var jeg ute av døra; 30 minutter etter det igjen i dusjen. Klisjéen "you complete me" kjent fra romantiske filmer, var det som fór gjennom hodet mitt. Og selv om det selvfølgelig også gjelder for min kjære mann, så var det en helt annen motspiller jeg da hadde i tankene.

Idag hadde jeg løpedate med Marit. Vi har løpt mange mil sammen nå, og det er alltid veldig hyggelig. Men idag ville jeg bare at det skulle være over. Etter knappe 17 km visste jeg at hun kunne dreie til høyre, og da! Da kunne jeg endelig legge om til gangfart. Men nei da! Marit var ute etter å sanke kilometer, og så hang jeg etter da, som et slips. Tørst, tung, uvillig. Noen dager er det bare sånn. Den medbrakte solbærsaften var for lengst fortært, men sukkeret ga meg ingenting. Her måtte det tyngre skyts til! Men så kom jeg på at jeg kun hadde med en 20-kroning. Og hva får man for 20 kr i disse dager? Ikke no', ihvertfall ikke i dette bakevjet jeg har valgt å bosette meg på. Blææ! Helt til:

Nydelig! Og man kan ikke drikke kulsyreholdig drikke i fart. Det kommer i retur, i beste fall ut av nesa. Så da labbet jeg hjem den siste kilometeren. Sukkeret gjorde jobben sin, og jeg kunne nyte utsikten.

Slett ikke værst for et bakevje å være

Så i disse dager svinger det fra elsk til hat. Ikke noe jeg ikke har kjent på før. Jeg har, som tidligere nevnt, lagt noen planer for 2013.  Allsidighet og fart står på agendaen. Og ett nytt familiemedlem. Men mer om det siden.

God treningsuke. 

Nyt regnet, høstfargene, mørket, frosten. Ikke hat det fordi du må, men elsk det fordi du kan.

The aftermath

Det er kjent at mange nybakte mødre opplever en slags blues i dagene etter fødsel. Denne nedstemtheten og følelsen av tomhet, den er forventet og akseptert.  

Post-maraton blues derimot, det snakkes det mindre om. Ingen kleenex, trøstende ord, folk på besøk med medbrakt middag og gjærbakst. "Gratulerer med maraton, flott medalje, gikk det bra?" Ikke et spørsmål om hvordan det går med meg!?

Kanskje like greit, for tiden etter maraton har faktisk gått relativt smertefritt. I et par dager tenkte jeg "hva nå da?" Det gikk fort over. Men minnene består.

I etterkant er det sånn maraton opplevdes

Maraton x 2 har vært en fantastisk, litt slitsom, reise. Det som i begynnelsen av året føltes som en umulighet, ble sakte, men sikkert, oppnåelig og gjennomførbart. Noen sier til meg at de skulle ønske de selv kunne løpe et maraton. Det er bare å sette en for foran den andre. Ha et mål, og jobbe mot det. Noen ganger i medvind, andre ganger i motvind. Det går fremover, uansett. Og belønningen, å ha fullført, det er faktisk noe å fortelle barnebarna om.

Det å være ferdig med maraton er, om sant skal sies, en lettelse. Eller kanskje mer en befrielse.
Det er utrolig befriende å trene masse annet, løpe bare for løpingens skyld. Ikke følge et opplegg eller et skjema. Starte hver treningsuke med blanke ark.
Men hverdagen innhenter selv en maratonista. Noen dager er fullbooka fra morgen til kveld.Tid til trening er som kjent ikke noe man har, men noe man tar. Onsdag morgen dro jeg på meg ultrøya for første gang på mange måneder, og stupte ut av døra kl. 0611. Klokka sju kunne jeg vekke to små, varme troll med å dryppe svette på dem. Ubetalelige grimaser! Dagen før valfartet jeg Oslo på tvers for en time på SATS kl. 07. Hva gjør man ikke for de beste instruktørene?

Helt planløst er det dog ikke. Jeg har selvklart noen tanker for neste år;  da skal det ikke bare løpes, men multisportes. Men før det skal jeg bli  både sterkere og raskere, trene smartere og "bredere". Så da er det vel bare å brette opp armene og gå igang?

Berlin maraton 2012

Årets andre og siste, store treningsmål. Tidsmålet ble justert etter treningsmengde og- intensitet ukene før, og opplevd form. (Etter en tur hos legen fikk jeg bekreftet følelsen av at alt ikke var helt som det skulle. Tomme jernlagre forklarer langt på vei hjertebank og stor differansen mellom innsats og avkastning.) 4 timer. Bære eller briste.

Dagen før dagen ankom vi Berlin tidlig. Minst mulig trasking var planen, men ved startnummerutlevering som foregår på en nedlagt flyplass, var det uungåelig. Vi var heller ikke alene, så det ble inn, og ut. Lommeboka kunne dra et lettelsens sukk.

På kvelden ble det god middag med Marit og S, og tidlig til sengs.

Nervøse 

40 000 løpere setter sitt preg på byen. Det er et stilltiende fellesskap; fremmede som nikker til hverandre på t-banen og ved frokost, erfaringer og forventningen utveksles mellom fremmede ved tilfelle. Man føler seg som en liten del av noe veldig stort.

Følelsen av å være liten ble forsterket når jeg måtte kysse min kjære farvell. Vi skulle starte i to forskjellige avganger. Startområdet var gigantisk, med ditto antall mennesker i dokø. Jeg brukte ikke mindre enn 45 minutter(!) , og fikk følgelig veldig dårlig tid før start. Jeg jogget frem til nærmeste startfelt, som ikke var min angitte, og trengte meg fremover i feltet. Ca. 30 sekunder senere satte feltet av gårde.

Ikke langt unna kunne jeg skimte 4:00- ballongen. På forhånd hadde jeg tenkt å suge tak i denne, men jeg synes fartsholderen satte i et voldsomt tempo fra start. Så jeg slapp han av syne, og konsentrerte meg om å finne min egen rytme. De store startfeltene gjorde at jeg var redd for å  måtte sikksakke meg fremover, men det var overhodet ikke et problem. Fra første kilometer var jeg oppe i marsjfart. Noe løp og brems ble det såklart, men Berlin kan skilte med brede avenyer og en løype som har lite innsnevringer.

Når man skal løpe såpass langt som over 42 km, er det greit å dele løpet i mindre deler. Jeg hadde 10 km og halvmaraton som checkpoints. Garmin kunne jeg ikke stole på, den viste + 100-200 meter allerede ved 5-km markering. Jeg ga meg selv også oppgaver underveis, som å rulle skulderne tilbake for hver kilometer-passering og følge pulsen. Og drikke, på nær sagt hver stasjon. Ikke mye av gangen, 3/4 av koppen blir jo sølt ut. Men de dråpene som faktisk havner rett, de gjør sin nytte. Og så hadde jeg en plan for de 5 Squeezy-gel'ene. Den holdt jeg meg til. I tillegg spiste jeg en bitte liten bit av en Nutrilett-bar og en halv banan. Det måtte tygges og svelges på autopilot. Noen ultraløper, eller en som behersker kunsten av å spise i bevegelse over lang tid, blir jeg ikke.

Halvmaraton ble passert med 8 sekunders margin til de planlagte 2 timer. Behagelig tempo, lett til sinns.  Ingen nevneverdige vondter. Full kontroll. Smilende, heiende publikum. Sol fra blå himmel, og behagelig temperatur med et kjølig høstdrag i lufta.

Fra halvveis og frem mot neste arbeidsoppgave, 32 km, hadde jeg igjen 4:00 ballongen i sikte. Sakte men sikkert løp jeg den i kapp, og tok også følge med den i noen kilometer. Det var godt å bare henge på; kilometermarkeringene mellom 34 og 36 var nemlig mistenkelig langt fra hverandre. Jeg syndet stort mot arrangørene og hadde musikk med meg. Hank von Helvete & co. var gode følgesvenner, og jeg var sågar High on the crime der jeg stakk fra 4:00 ballongen og dens følgere.

Ved 38 km så jeg en t-skjorte med Norway på ryggen, og en lang, lys hestehale. Jeg løp opp på siden, og fikk frem en slags presentasjon. "Hei Trude, det er meg, Anna. Ikkesaaperfekt, vettu. Hvordan går det?" Jeg husker ikke så godt resten av samtalen, men bruddstykker av den var hvor liten sjansen for å møte på noen måtte være, diskusjonen på hvordan man uttaler "jeg er så sliten" på ulike dialekt, og ikke minst, hvilket tempo de siste, drøye tre kilometer måtte gå i for å komme under sub. 4. Trude hadde stålkontroll på tiden, og vi motiverte hverandre fremover (jeg kjeftet og skrek) og jeg takker nå dette tilfeldige møtet for at jeg klarte å legge inn en uforsvarlig lang sluttspurt, som også sørget for en solid negativ spill for mitt løp. De knappe 200 meterne fra Brandenburger Tor frem mot mål var ulidelig lange!

Verdens lengste (knappe) 200 m. Bildet er fra før start.

Jeg mistet Trude i forvirringen, men seilte i mål på 3.57.48. Jeg klarte det! ble overmannet av smerten og ubehaget over å stoppe. En vegg av slitne og lykkelige mennesker møtte meg, og det var mye okking og oi'ing for min del gjennom medaljeutdeling og derfra den lange veien mot øl. Ja, du leste riktig. Er man i Tyskland, så er man i Tyskland! Riktignok alkoholfritt, men fantastisk godt og akkurat det som skulle til for at jeg skulle ha nok krefter til å karre meg til å møte N igjen.

Gjennsynsgleden var stor; jeg gråt en liten skvett der jeg hang rundt nakken hans. 

Dagens største utfordringer kom etter løpet...

Dagen derpå er følelsen god. Slitne hofteleddsbøyere og legger vitner om 42 195 meter med asfalt.
Nå skal Berlin nytes til det fulle! Og neste års treningsmål planlegges ;-)

The final countdown

"Alle" har løpt i Oslo denne helgen. Og "alle" har perset, eller vært et øyeblikk ifra. Jeg har slukt blogginnlegg og frydet meg over alle flotte rapporter om en strålende løpehelg i Oslos gater.

Personlig er jeg i et avgrunn mellom tro og tvil. Det er alle de andre, og så jeg.

Det være seg eksamen, jobbintervju eller andre ting som krever det lille ekstra; jeg blir introvert.  Jeg trekker meg inn i skallet mitt, jeg snakker nødig om det som skal skje. Jeg ønsker overhode intet fuzz, og angrer bittert på at jeg har latt andre ta del i det forestående. Tenk om jeg bare kunne sagt neste mandag: "hva jeg gjorde i helga? Jo, jeg løp et maraton." Jeg burde lære meg å tenke (meg om) før jeg snakker. Og jeg kjenner jeg bare vil rømme når noen vil at jeg skal ta stilling til fremtidige løpemål og begivenheter. Mitt løpende liv eksisterer kun frem til 30.9.2012.

Selvtillitt har aldri vært min greie. Misforstå meg ikke; jeg har tro på meg selv, jeg gjemmer meg ikke i et skap og jeg føler meg ikke mindre verdt enn de rundt meg. For det meste, er jeg en bra dame. Men selvtillitten min, den er selektiv. Jeg er en utpreget realist. Ikke pessimist, men avventende realist. Jeg tror det ikke, før jeg får se det. Jeg lever ikke i håpet, jeg lever i harde, kalde fakta.

Alle har mål. Noen realistiske mål og noen drømmemål, de hårete målene. I utgangspunktet var mitt hårete mål å i det hele tatt løpe 42 195 meter. Drømmemålet i forhold til tid i Berlin har ligget på 3.45-ish, men jeg innser at det forblir en drøm. Jeg ikke nok kilometer i bena, kroppen har ikke vært på lag. Det realistiske målet, 4 timer, har det også spøkt for. En djevel sitter stadig på skulderen min og hvisker tvil inn i øret mitt. Jeg er min strengeste, mest nådeløse dommer.

Heldigvis har jeg en klok og god medspiller. Han booster min selvtillit, og drar meg ut av mitt selvsentrerte, jantelovpregede avgrunn.
Jeg: "Hva skjer hvis jeg ikke løper på ....(en gitt tid)?"
"Ingenting. Absolutt ingenting. Og du er ikke et dårligere menneske av den grunn."

Det er så rett. Verden går videre, uansett hvordan en formiddag i Berlin måtte utarte seg. Og det kommer en ny dag, ja til og med en helt ny måned, dagen derpå.

Sånn kan det føles (her etter DNF i Fredrikastad våren 2012)

Så denne uka skal jeg bli en believer. I takt med at treninga trappes ned, skal troen trappes opp. Jeg skal være grei med meg selv, kose meg, føle meg bra. Rekke tunge til tvilen. Glede meg over at jeg faktisk evner og har anledning til å forflytte kroppen i 42 195 meter. At jeg skal på en etterlengtet kjærestetur. At jeg skal få ta del i en fest sammen med 40 000 andre. Som i skrivende stund, med stor sannsynlighet, befinner seg, med minst en fot, i samme avgrunn som meg.

Sånn skal det føles (fra Hytteplan 2011)

Birkebeinerløpet 2012

På mange måter føltes Birken som vinn- eller forsvinn. Selvtilliten har skrantet, og O Store Maratonspøkelse har spredd uhygge. Birken måtte bli en god opplevelse, for å sikre at jeg ville holde hodet over vannet.

Løpet ble en skikkelig familiebedrift, da mine storesøsken fikk deltakelse i 40-års gave av meg. N skulle også løpe, samt svigerinne med div. venninner. Broren min var førstereisgutt, og vi avtalte å løpe sammen. Pulje 16, måltid på 1.57, ble satt på forsommeren. Den gang føltes tidskravet som et barneskirenn. Men desto mer jeg leste om den nye løypa, desto mer usikker ble jeg. 7 km stigning rett fra start. "Krevende løype" , "sugende underlag" og "svært kupert" var beskrivelser som jeg med skrekkblandet fryd mikset med sviktende tro på egne prestasjoner. Ville jeg i det hele tatt kunne fullføre med hodet hevet? Ville storebror løpe fra meg, la meg ligge igjen i gjørmen, nedverdiget og utslått?

Klare for start ved Birkebeiner skistadion

Birken er et velsmurt maskineri. God informasjon på mail, nyhetsbrev og avis, egne veiskilt, nummerlapputdeling som gikk som varm kniv gjennom smør, bagasje ble kjørt fra start til mål... men! Hvor vanskelig er det å stille opp med mange nok toaletter i et startområde?!? Med så mange nervøse løpemager og -blærer på ett sted, da er nok doer helt essensielt. For min del gikk det på nære nippet, men bare fordi jeg freidig benyttet herretoalettet.

Pulje 16 bølget av gårde klokken 12, og det gikk rolig for seg fra start. Sol fra blå himmel, god stemning og et fornuftig tempo, ga gode betingelser for et bra løp. Ganske snart begynte løypa å sno seg oppover, med det var korte, overkommelige kneiker, både opp og ned. Etter noen kilometer utbrøt storebror at han aldri hadde løpt så konservativt før. Og det føltes veldig snusfornuftig å småjogge opp bakkene og legge om til rask gange for å holde pulsen lav. Vi forventet jo en voldsom stigning rundt 5.5 km. På toppen av en lengre bakke var det en vennlig sjel som kunne opplyse at vi faktisk var ved løypas høyeste punkt. Hva, allerede? Det ga et lite kick, særlig når folk rundt oss gnålte om at dette var et heeelt jæævlig motbakkeløp.

Trasèen i Birken var en blanding av sti, gjørme og kjerrevei. Tidvis hadde arrangøren kjørt ut grus på store plastmatter, sikkert for å unngå de aller bløteste partiene. Det var som å løpe på en trampoline. For meg som ikke løper så mye i terreng, var løpets største utfordring å konsentrere seg om neste skritt, hele veien. Dessuten sugde underlaget bra med krefter, og det er sjelden jeg har blitt såpass muskelsliten, så fort, som igår. Men det var moro å trampe rett gjennom store gjørmehøl.

Fra 8 km og utover kunne jeg endelig få fart på maskineriet. Det var befriende å kunne dra på, og plukke andre løpere som hadde slitt seg ut i bakkene. Så ivrig ble jeg at storebror måtte be meg bremse litt. Litt kjipt akkurat der og da, men igjen, fornuftig. Jeg hadde jo ikke peiling på hva som ventet, og det gjensto tross alt en hel del kilometer.

Ved siste mellomtidspassering gløttet jeg så vidt på en tavle, som jeg skjønte var passeringstider for å klare merket. En rask titt på klokka viste at jeg hadde 10 sekunders margin, på min side. Og løperen i meg, den sterke, ivrige, offensive; våknet.

Derfra og ut gikk det nokså radig. Dessverre er jeg litt feig i gjørmete, steinete utforbakker og måtte la min fryktløse, endorfinpakkede storebror glippe. Men det var greit, for nå koste jeg meg, vel vitende om at dette kom til å bli mitt løp. Jeg eide både skogen, stien, ja, hele Birken. Og jeg skal ikke påstå at jeg ikke måtte jobbe de siste kilometerne. Men jeg var langt unna kjelleren. Inn på stadion var det bare å gi alt, og de siste 400 meterne la jeg inn en saftig sluttspurt.

I mål ble jeg møtt av bror, høy på løping og opplevelsen(og det faktum at han knuste sin lillesøster med 20 sekunder). Han slet med kramper de siste kilometerne, men var likevel storveis fornøyd. Og hva er vel gøyere enn å dele opplevelsen med en nyfrelst?

Det var moro å stå og heie på innkommende løpere, kjente som ukjente. Storesøster spredte sine edderkopplange ben i kjempeklyv mot mål, N trippet med sin sedvanlig uanstrengte stil, mens svigerinne strålte av glede over å ha fullført sitt livs lengste løp.

Birken ble en fin opplevelse, med kontroll og gode tanker fra start til mål. Jeg disponerte løpet riktig, koste meg underveis, peppet slitne løpere rundt meg, smilte til fotografen og spurtet nokså lettbent i mål. Når jeg i tillegg fikk det svart på hvitt, at jeg på 1.- 3. kontrolltid lå 60- 90 sekunder unna merkekravet, jobbet meg til 10 sekunders margin på min side, og var i mål gode 90 sekunder på den riktige siden, da var jeg veldig fornøyd.

Drit i selve merket. Jeg har fått et sårt tiltrengt boost i selvtilliten, og maratonspøkelset skremmer meg ikke. Idag.

Hva skjer' a, kroppen?

Ok, nå har jeg aldri vært et speedmonster. Verken min fysikk eller mentalitet er skapt for fart. Men mye kan trenes opp, og jeg har vel tidvis vært inne på rett spor. I 2011 satte jeg personlig beste tider på både halvmaraton, 5 og 10 km. Ikke noe å skrive om i historiebøkene, men små seiere, små vinster, i treningshverdagen. Og resultatene ga økt motivasjon for videre innsats. Fjorårets sesong ble avsluttet med klokketro på at jeg fortsatt hadde mye mer å gå på, på alle distanser.

Hva har så skjedd? Jeg finner meg selv pesende som en landsatt hval i rett under-6 tempo. Tempo, fart, hurtighet; fremmedord. Et ukjent fenomen, noe jeg bare kan erindre langt bak i hukommelsen.

Til nå i 2012 har jeg løpt kun 230 km mindre enn i hele 2011, og da avsluttet jeg fjorårets siste måned med 13 (!) løpte kilometer på grunn av skade. Så det er ikke mengden. Endomondo forteller meg at snittempo på øktene har gått opp, men dette året har jeg løpt ganske mange rolige, lange, langturer. Intervaller på mølla er byttet ut med utendørsløping, men intervallene er blitt utført så og si ukentlig.  Siden målet  i 2012 har vært å gjennomføre to maraton, har hovedfokuset vært intervaller fra 800 - 2000 meter. Men det har vært økter som har kostet!
Selv om opplegget ikke er helt etter boka, mener jeg at jeg har fått med meg de tre hellige økter hver uke: langtur, intervall- og terskeløkt (pluss en hel del annet!)

Ikke har jeg lagt på meg(har ikke vekt, men buksa passer), jeg spiser det samme, sover like mye...og vel har jeg beveget meg opp en aldersklasse(takk skal dere ha i Nordmarka Skogsmaraton; kvinner veteran du liksom!), men ut året er jeg fremdeles nærmere 30 enn 40!

Jeg målte til og med hvilepulsen en natt, da jeg mistenkte at jeg ved en inkurie var overtrent. 49 i hvilepuls indikerer nok ikke det.

Er det så farlig da, tenker du kanskje. Nei, det gjelder ikke liv og død. Jeg beveger meg jo fortsatt fremover. Men med fart kommer selvtillit. Med selvtillit kommer mestringsfølelse. Med mestringsfølelsen kommer enda mer selvtillit, og det er en helt essensiell følelse når maraton står for døra. I Nordmarka kunne jeg gjemme meg bak bakker og berg, men i paddeflate Berlin er jeg naken, blottet. Det er liksom svaret på alt strevet siden årsskiftet. Resultatet på vel 1500 svette kilometer. Drøye 150 løpte timer. Tre konkurranser der to gikk til helsike. Pesende som en strandet hval, satt ut av et tempo som sett ut i fra 2011-standard burde være barnemat. Feildisponert, feilvurdert? Eller defensiv, feig og uten selvtillit. Ikke sulten nok? For mett?

På lørdag er det Birken. To uker senere; Berlin. Så, kroppen, hva skjer?

Hva skal jeg si? (Skiløpet 2012)

Jo, først kan jeg si at SkiLøpet får topp karakter! Nå er jeg vel ikke helt objektiv, men jeg har ikke stort å klage på. Flott vær, god stemning, god informasjon både før og underveis, og en variert løype. Den var godt merket, tror jeg, jeg fulgte bare ryggen foran. Kilometermarkeringene stemte på en prikk med min klokke, og jeg satte særlig pris på at siste kilometer var markert for hver 200. meter.

Her ser det litt glissent ut , men det ramla inne en hel del flere mennesker etter hvert.

Asfalt, sti og grusvei ga fin avveksling. For min del var det bare stigning idag, men jeg tror løypeprofilen var relativt flat. Ja, unnatt 800 meter av den siste kilometeren, som var en eneste, pinefull, sugende, grusom bakke.
Og de som presterte idag, fikk flotte premier. Beste dame og mann (forøvrig mor og sønn) fikk intet mindre en enn tur til Kina, med deltakelse i Xian-maraton. Jeg satte min lit til uttrekkspremiene. Men nei da (jeg mistenker korrupsjon...!)

Ja, så hva skal jeg si om min egen innsats?

Jeg kunne sagt mye om den ikke-optimale oppladningen, med time på SATS på morgenen, for hard løping dagen før, for lite fartstrening osv.osv.

Jeg kunne også sagt at jeg ikke har kapasitet til både å trene til å løpe langt (og overleve som et funksjonelt menneske både underveis og etterpå) og kort og fort. Mange klarer det, og all ære til de. Jeg er ikke der, nå.

Jeg kunne malt om det varierende underlaget, stiløping i kø (som var, om sant skal sies helt himmelsk, en pause), den stekende varmen, tunga som klistret seg til ganen...

Jeg kunne sagt ett og annet om det  å være lur og la løpevenninne Marit passere, la henne dra lasset en stund liksom, for så å forstå at jeg rett og slett datt av lasset.  Jeg kunne også nevnt at jeg ble forbiløpt av langt flere enn som så. For ikke å glemme kampen mellom tankene på å vente på de jeg visste lå et lite minutt lenger bak, versus frykten for at de skulle løpe meg i kapp.

Og jeg kunne brukt mye tid på den litt bitre følelsen når jeg forsto at dagens løp ville bli mitt livs nest dårligste 10 km-tid. Ikke siden jeg "begynte å løpe" med Sentrumsløpet i 2008, har det gått så trått.

Marit med min lille E

Men, jeg velger heller å si litt om den fine ettermiddagen i Ski, skravlende blogge-bekjente, en sprek søster som deltar i 10 K for første gang og er allerede gira på neste løp. Det har jeg ikke prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan (Pippi). Bør praktiseres av alle og enhver.

Jeg sier gjerne hvor utrolig stor pris jeg setter på de korte passiarene med medløpere/- bloggere om strategi, dagsform og hummer og kanari. Det er veldig godt å komme til start-områder og finne kjente blide fjes.

Jeg priser gjerne et nyfødt, vellykka arrangement som jeg håper gjentaes i mange år fremover. Jeg kan ikke engang forestille meg hvor mye arbeid som ligger bak, hvor mange små og store detaljer som må på plass. Jeg håper inderlig det ga mersmak.

Jeg R O P E R ( i mitt eget øre, gjentatte ganger) at jeg, Anna som løper, ikke defineres av ett løp, av minutter og sekunder som ikke var på min side idag. Shit happens. Jeg kan velge å dvele ved det, eller fortsette fremover.

Jeg sier gjerne at jeg beundrer og har stor respekt for folk som jobber hardt og trener målretta. Jeg måper av damer som er både 10 og 20 år eldre enn meg, og som løper så det ryker etter dem dem. Jeg vet at ikke et eneste skritt, ikke en meter, kommer gratis. Uansett nivå.
Men jeg har like mye respekt for de som gjør dette fordi de ikke  nødvendigvis samler på resultater, men opplevelser og utfordringer (Pippi). Og det er de jeg ønsker å lære av. Aller helst en kombinasjon. For det ene utelukker absolutt ikke det andre.

Og så konstaterer jeg at det kommer nye løp og nye muligheter. Case closed.

Jakten

Nok en gang har min coach- venninne kommet med kloke ord; de kan du lese her. Forøvrig en blogg verdt å følge!

Men noen ganger er det moro å  ikke bare være bedre enn seg selv...

Søndag kveld. En lang, lat dag på stranden er forbi. Sola varmer fortsatt, og jeg drikker iskaffe og forsyner meg grovt av sjokoladekaken som ble igjen etter podens bursdagsfeiring. Løpe? Njææ. Får vel bli en lapskaus-tur da. Maraton? Åhh, det kan jeg ta tak i imorra. Mandag er en perfekt dag for å ta tak i ting.

Knyter skoa og sluntrer av gårde. Rutinejogg.  Pliktjogg. Men det gjelder å nyte det som kan være årets siste tur i shorts. Brune, sterke ben som fører meg kilometer etter kilometer bort hjemmefra. Kontrollert og rolig, slakt oppover, mot skogen. Lapskaus er greit det også, kan ikke alltid følge skjema.

På vei inn i skogen er sola på vei ned. De høye løvtrærne stenger alt lys ute. Jeg føler meg som FBI- agenten Clarice i filmen The Silence of the lambs, i åpningsscenen. Automatisk setter jeg opp tempoet. Kroppen er med. Men fortsatt i lapskaus-modus.

Det er da jeg ser henne. Langt der fremme. Hvit t-skjorte, svingende, blond hestehale. Og noe våkner i meg. En basic instinct. Jeg tar opp jakten. Men damen der fremme holder et friskt tempo, og er et godt stykke forann meg. Det tenner meg bare mer. Hun skal løpes i senk! Til min store forskrekkelse tar hun et annet veivalg enn den jeg hadde sett for meg. Pokker, jeg som nesten hadde henne!
Jeg fortsetter i skogen, nå i frisk fart. Hjertet dunker, bena møter det myke, sugende underlaget helt uanstregt. Jeg sender en stille takk til legemiddelindustrien for Ibuprofen, som denne sommeren har vært en god følgesvenn. Ryggen, som snart er å finne på gis bort på Finn.no, klager ikke idag. Ikke at jeg har tid til å kjenne etter. I et veikryss oppdager jeg nemlig at hestehalen nå ligger bak meg. Oh joy! Jeg raser forbi en ung jente. Ryggen min, steget mitt, er et eneste, hoverende "ha, er det alt du har?"

I det lange slake skogspartiet der jeg alltid liker å gasse på, ser jeg ett nytt offer. En mann. Han beveger seg lett, men ikke særskilt fort. Han er min! Jeg fester øynene i ryggen hans, og jobber meg målrettet fremover. Jeg ønsker nesten at han skal høre at jeg kommer, sette opp farta, gi meg  motstand. Og han hører meg, det er ikke til å unngå. For nå snakker vi terskel, pesing, kjappe steg mot fast grus. Og hva gjør dusten? Han gir opp, han stopper! Jeg raser innvendig! Nå som jeg var så godt igang, jeg hadde grusa deg lett som en plett!

Fra Oslos Bratteste 2011. I jakt-modus. Etter en god tid (mao knuse alle de 10-20 andre damene jeg kjente som var
påmeldt)

Intensiteten opprettholdes, selv uten noen potensielle bytter i sikte. Kjapper jeg på nå, så rekker jeg nesten starten på Varg Veum. Og så kan denne økta også kalles for noe annet enn lapskaus. Kjør på! Men så ser jeg henne, løpende i motsatt retning. Og til tross for mitt noe sære ønske om runde kilometere på klokka, og det at jeg er så godt igang, innser jeg at jeg kan bare ikke løpe forbi min egen søster. Å stoppe er som å bite i ti sure epler på en gang.

Vel hjemme er jeg såre fornøyd med at økta. Ingenting å skrive om i historie-bøkene, men jeg tok tre andre løpere.
Barnslig? Ja. Motiverende og moro? Ja. Gjentas i et løp, snarest? JA!

Hverdag

Ferien er ugjenkallelig over. Den ble innledet med en uke ryggvondt, noe som satte en effektiv stopper for det meste av aktivitet.
Deretter var det varmen som dempet løpegleden. Til tross for at jeg var earlybird ved soloppgang, viste termometeret allerdere da i underkant av 30 grader. Fullblods skogfinner som meg takler det dårlig. Men jeg booker aldri et hotell uten treningsrom, så jeg fikk løpt  intervaller. For ikke å snakke om vattengympan. Vann opp til haken, da kan man egentlig gjøre hva man vil, så tungt man ønsker. Det litt triste med det hele er at de som virkelig ser ut til å trenge litt daglig trim, blir liggende på solsenga. Kanskje de hadde ferie fra treninga (i år også)?

Men så var det plutselig slutt gitt! Egentlig like greit, for jeg liker rutiner, planlegging, knekkebrød med brunost.  Hverdag. Og løping i temperatur som ikke får blodet til å koke.

Men skrekkblandet fryd ser jeg at Berlin maraton kun er 6 uker unna. Jeg har langt fra løpt alle de langturene jeg skulle ønske, men med litt struktur, målretta, viljestyrt arbeid og fravær av ondter, for ikke å glemme noen timers avspasering fra jobb her og der, skal jeg ihvertfall få til 2-3 turer opp mot 2,5 og 3 timer. En ukentlig økt med (lang)intervaller, en terkseløkt/ hurtig langtur og en langtur. Og SATS og restitusjonsjogg i skogen, og sykle til jobb og... Så får det gå som det går. Jeg har helt lagt fra meg tanker om sub ditt eller datt. Målet er at jeg skal løpe/ jogge hele veien, krampefritt.

Og så er det andre morsomme løp som venter! SkiLøpet arrangeres for første gang 1.september av lettbente Janicke. 10 km i variert, flatt terreng blir en finfin formtest. Birken 15.9. løper jeg sammen med både mann, søster, bror og svigerinne. Og siden jeg er et lett offer for markedskreftene, endte turen på Løplabbet med nye terrengsko, for det må man nemlig ha i den nye løypa?! Men nå har jeg sko til sleipe, våte høstkvelder i marka. Og tindrende klare morgener med antydning til rim på bakken.  Jeg kjenner at jeg gleder meg!

Hvilke løpeplaner fyller du hverdagen med?

Everybody stay calm. No need to panic!

Tre dager inn i den etterlengtede ferien. Mellom to feriedestinasjoner, skulle jeg bare trene litt styrke. En så som så oppvarming og rett på ettbens markløft. Uups, ikke helt fokusert, mister balansen. Et lite øyeblikks uoppmerksomhet, sammen med lang tids feil/ overbelastning. Også ukjært barn har mange navn. Kink, skiveutglidning, prolaps, hekseskudd, kall det hva du vil. Etter 10 minutter med fullstendig fånyttes forsøk på å tøye det ut, tuslet jeg slukøret inn i dusjen.

Ryggen er min akilles. Snart to år siden hadde jeg en lengre runde hos manuell terapeut. Hun ble min frelser, men dårlige vaner er vonde, og vanskelige, å vende. Og når man  skal bare, ja, så får man betale prisen for det.

Jeg krøket  rundt i 2 dager. Den tredje dagen kavet jeg meg opp trimløypa på hytta, en 7 km lang tur-retur opp mange høydemeter. Dagen etter klarte jeg å trippe oppover, mens nedoverbakken fortsatt var en smertefull opplevelse. Jeg gikk glipp av familejogg, topptur med løpesko og badminton. Jeg overlever.

Idag har jeg løpt en "langtur" i skogen, uten annet enn stivhet og litt stikk i utforbakkene.
"Langtur" er å ta i vel hardt. Men 17 km etter en kvart frokost føltes mer enn nok.

Å løpe milesvis frister ikke. Jeg vet ikke om jeg løp meg mett i forberedelsene til skogsmaraton, eller kanskje startet jeg for fort igjen i etterkant. Kropp og hode er vel så fornøyd og slitne etter 12 som 27 kilometer. Jeg lengter etter fart, men det krever innsats i form av harde økter. Bare tanken gir meg hjertebank.
Så da var det ikke så farlig med den lille rygghendelsen? To late uker i langt varmere strøk venter. Trening må foregå i vann, før soloppgang eller inne. Det innebærer at de lange langturene må bli hjemme. Berlin maraton nærmer seg med stormskritt, men jeg tar løpelivet med knusende ro. Jeg må jo ta meg tid til å lukte på blomstene også.

På'n igjen

Sakte men sikkert skal jeg begynne å løpe langt igjen. Berlin maraton er 12 uker unna, så jeg har relativt god tid. Men innimellom skal det være sommerferie, så da var det dags å gå på'n igjen.

Langtur er best i selskap med andre, og jeg ble invitert med av Marit og hennes kollega V. Frekk som jeg er, kuppet jeg løype-valget, og sammen banet vi til Ellingsrudåsen. På sommerens hittil varmeste dag...

Jeg har kapret til meg familiens camelpack, og den kom godt med idag. 3 liters blære, da tåler jeg litt såre skuldre. Innover i marka var det nemlig overraskende varmt og en luft som nesten dirret. Jeg kommanderte tempoet ned, og så langet vi innover mot Mariholtet.

Pulsen var grei, løypa tatt i betraktning. For selv om Østmarka ikke kan skryte av mektige topper, så er bakkene skarpe, og mange. Og idag sugde de krefter. Marit og jeg skravlet og peste om kapp; V dro fra oss i bakkene.

Fra Østensjøvannet er det stort sett slakt nedover hele veien til sentrum. Men man må jo jobbe i nedoverbakkene også, og det ble tungt. Nede ved den lille pølse/ kebab-bua ved Bryn beordret jeg en Cola-pause. 

Så bar det videre langs Alnaelven mot Svartdalsparken. Denne delen av turen er etter min mening helt klart den vakreste. 

Bilde lånt fra ikvaernerbyen.no

Vi slet nok alle tre, på hver vår måte. Klokelig skrinla vi kjapt planene om å løpe hele veien hjem, noe som ville gitt godt over en mil til i kilometerbanken. Marit og jeg segnet om på lokaltoget hjemover. Vel hjemme smakte en restitusjonsøl helt fantastisk. Yte for å nyte!

Oppsummert var første langtur på veien mot et nytt maraton ingen udelt positiv opplevelse. Vet ikke hva det var; for varmt, for hard trening i dagene i forkant, manglende motivasjon? Kan ikke skylde på verken selskapet eller traséen. 

Men, nok en gang, er jeg bittelitt mer kjent med meg selv som løper, hvordan kroppen og hodet av og til snakker to ulike språk, hvordan ting sjelden blir som man planlegger. Og så vet jeg også at det som opplevdes tungt idag, vil kanskje være helt annerledes neste gang. Og det er det som er det morsomme. Ingen turer er like, og jeg lærer litt mer hver gang. Men én ting er sikkert:

God sommer! Keep on running.

One down, one to go

Min maratonrestitusjon startet en liten halv time etter målgang. Ikke på, men i Sognsvann. Det var himmelsk å vasse i det iskalde vannet i noen minutter. Kjøttkakeleggene ble deretter pakket inn i kompresjonsstrømper. Kroppen var sliten, men fattet. Ikke verre enn at jeg klarte en rolig familiesykkeltur dagen derpå. Hodet derimot hadde mye å bearbeide, og de to påfølgene nettene "løp" jeg. Dermed var jeg nokså pumpa om morgenen, men jeg kom meg opp på en rolig morgen-spinning på tirsdag. Ellers har jeg trent etterlengtet styrke. Løping er vel og bra det, men fast i fisken, det blir man ikke!

Jeg er fortsatt svært fornøyd med min egen innsats, men det er ikke tid til å ligge på lauvbærene særlig lenge. Et nytt mål er satt, Berlin maraton 30.9.12.

Denne gangen har jeg ambisjoner i forhold til tid, og da går jeg nesten vitenskapelig til verks. FIRST- run less, run faster programmet skal følges til punkt og prikke (?). All luntinga i skogen de siste månedene gjør at jeg ble litt skremt av tempoet  på øktene. Men utgangspunktet er jo satt av min egen 5 km tid, og programmet fungerte utmerket sist jeg brukte det, da frem mot halvmaraton. (Hukommelsen er svært selektiv).

Men før jeg kommer så langt, skal jeg bare løpe. Trene styrke, ha timer på SATS; gjøre det jeg har lyst til.
Som idag, når begge barna var i bursdag. N og jeg løp til SATS, trente i 50 min og løp hjem igjen med omvei. 5.6 km løp og 50 min styrke med fokus på rygg, core og bryst. Herlig! Spesielt når deler av hjemturen går gjennom en "hemmelig" liten dal, der elven fosser langs veien, og løvtrærne lager en grønn kuppel til tak, underlaget er vennlig og bena likner litt mindre på kjøttkaker for hver dag som går.

Nordmarka Skogsmaraton 2012

Mange timers god søvn ble brutt av hamrende regn. Typisk! Jeg var likevel ved godt mot da jeg toget og banet opp mot Sognsvann. Tida frem mot start gikk til å vurdere antrekk, speide mot himmelen, skravle litt med Astrid og snuse inn nervøsitet og tiger-balsam.

Ved start dukket sola opp, og de første kilometerne var været upåklagelig. Jeg tok meg god tid, minnet meg på om målet for dette løpet, nemlig å få en god opplevelse, uavhengig av klokka. Likevel var pulsen litt høyere enn jeg liker. I mange kilometer kjente jeg en klump av spenning i magen, som ikke ville gi seg. Kanskje den var med på å drive pulsen opp? Uansett var følelsen god.
Jeg lå ganske langt bak i feltet av i underkant av 600(?) løpere. Lenge tok jeg følge med samme gjeng, der i blant en mann som skravlet ustanselig om hvor mange maraton han hadde løpt, om at alle som startet for hardt ville få kjenne det etter 30 km og så videre. Alt det han sa var sikkert helt riktig, men absolutt ikke noe jeg trengte å høre der og da. Jeg skrudde på musikken, og valgte å være asosial.

I et maratonløp sies det at alt frem til 30 km kun er transportetappe, og at selve løpet først starter etter 3 mil. Min plan var å gjøre unna en rolig halvmaraton, deretter transportere meg mellom 21 og 35 km, og deretter kjøre på til mål. Løypa legger opp til det siste, da de siste kilometerne i all hovedsak går slakt nedover.

Det er mange høydemeter som skal forseres i Skogsmaraton, og jeg gikk en del i de bratteste kneikene. Det var jeg ikke alene om, og det at andre gikk, påvirket meg helt sikkert. Det var godt å få strukket ut hofteleddsbøyerne med noen lange kliv!

Rett før vending (ca. 20 km) spiste jeg den første av tre energi-gel'er. Jeg hadde med en liten håndholdt flaske, og fyllte den opp på alle drikkestasjoner. Serveringa på Skogsmaraton er forresten upåklagelig; det manglet ikke på vann, sportsdrikke, cola, rosiner, bananer, XL1 - gel, loff med syltetøy... Jeg drakk for det meste vann, masse vann. Dette skulle vise seg å bli sjebnesvangert...

Jeg er en som svetter mye. Og med svette forsvinner både væske, men også salt og div. andre elektrolytter. Ubalanse = kramper. (her vet jeg at de lærde strides, men jeg velger å tro på denne teorien)

Moralen var høy, jeg får 10/10 poeng for positivt selvsnakk. Derfor var jeg svært optimistisk på drikkestasjonen ved 32 km, der løypa går inn i den (gjørmete) sti-delen.
Og der kjente jeg det. Noe som dro til i leggen. Krampe! Strek i regninga! Det var noe jeg absolutt ikke hadde tenkt på kunne skje. Jeg som kanskje hadde to leggkramper som gravid. Tøys og fanteri! Fremad! Og det gikk fremover, ganske radig også. Men hva hjelper det når jeg måtte stoppe og tøye hvert 500. meter?
Ved siste drikkestasjon dro jeg i meg to koppe cola (himmel), men det var for sent. Siste mila var og ble ødelagt av kramper i begge leggene og til dels oppover baksiden av låret på den ene siden. Jeg var sikkert et underlig skue for de andre løperne. Jeg travet frem i et heidundrande tempo, for det var plenty med krefter å ta av. For så å stoppe etter et par hundre meter og gå inn i de mest akrobatiske stillinger for å løsne opp.

Rett før målgang er det en liten bakke, og i bunn av den måtte jeg stoppe og tøye for aller siste gang, for å unngå å gå over målstreken. Men det ble ingen spurt inn mot mål og den ventende heiagjengen.

For lille E er mamma tøffest, raskest og sterkest, uansett. 

Jeg glemte å stoppe klokken der jeg vandret den berømte maraton-gangen innover målområdet. Har ikke sjekket offisiell tid, men min klokke ble stoppet på 4.30, og  jeg  er storveis fornøyd.
Ikke  med tida i seg sjøl, men med det faktum at jeg ikke hadde èn negativ tanke i hodet. Jeg vurderte aldri over hvorfor jeg gjør dette, jeg følte jeg hadde full kontroll og løp mitt eget løp. Kramper kan jeg "kurere" ved å være litt klokere neste gang, og uten de, hadde jeg nok løpt en hel del raskere. Og det får jo tiden vise, for etter en liten hvil med fokus på alternativ trening, starter oppkjøringa til Berlin.

First we take Nordmarka, then we take Berlin!

Veldig fornøyd!

PS. Hvis du en gang vurderer å løpe et maraton, kan Nordmarka anbefales på det varmeste! Avslappet stemning, fantastiks servering, en flott løype på løpevennlig underlag og ikke så tungt og krevende som noen skal ha det til. 42 km er 42 km, uansett.

Restless legs syndrome?

Jeg vil løpe!
Kjenne vinden i håret, duskregnet i ansiktet. Jeg vil lukte våt skog eller varm asfalt. Trippe over vanndammer, bestige bakketopper. Jeg vil kjenne blodet pumpe, hjertet banke, musklene spenne seg.  Jeg vil kjenne pusten rive i brystet på toppen av den bratteste bakken. Jeg vil se skyggene bli lange og skumringen komme krypende. Jeg vil lukte syriner og nypeblomster mens jeg traver forbi, lett på tå, ustoppelig, uendelig sterk og fri. Jeg vil tømme hodet, utfordre kroppen. Jeg vil stå på trappa hjemme, utmattet, men lykkelig. Jeg vil løpe over en (innbilt) målstrek, juble og heve armene over hodet.

Nedtrapping av trening er lik opptrapping av hvile er  lik overskudd av energi.

Jeg har beiset veranda, ommøblert et soverom og en kjellerstue. Jeg kjenner etter mystiske ondter i  hals, knær og legger. Jeg sjekker værvarsel, og planlegger påkledning. Jeg visualiserer løypa og gjennomgår treningsloggen. Jeg sluker racerapporter, kjøper inn energigelér, spiser godt og legger meg tidlig. Jeg leser løpebøker, og kjenner at hele kroppen sitrer av beskrivelser av umenneskelige ultraløp i meksikansk ødemark. Jeg har laget spillelister, og gjentatt O Store Gyldne Regel: Ikke gå ut for hardt! Jeg har prøvd å forestille meg hvordan kroppen føles etter 38 km og hvordan jeg skal håndtere de resterende 4.

Jeg er som en unge som venter på julaften, bursdag og eksamen på samme dag. Men jeg skal jo bare løpe. Litt lenger enn vanlig, men ingenting ikke andre har gjort før meg. Jeg vet at en gang mellom 11 og sånn ca. 15 på lørdag kommer jeg til å sverge på at jeg aldri skal løpe, verken maraton eller et eneste skritt for den gangs skyld, igjen. Men jeg vet også at i neste uke så...

...vil jeg løpe! 

Kjenne vinden i håret, duskregnet i ansiktet. Jeg vil lukte våt skog eller varm asfalt. Trippe over vanndammer, bestige bakketopper. Jeg vil kjenne blodet pumpe, hjertet banke, musklene spenne seg.  Jeg vil kjenne pusten rive i brystet på toppen av den bratteste bakken. Jeg vil se skyggene bli lange og skumringen komme krypende. Jeg vil lukte syriner og nypeblomster mens jeg traver forbi, lett på tå, ustoppelig, uendelig sterk og fri. Jeg vil tømme hodet, utfordre kroppen. Jeg vil stå på trappa hjemme, utmattet, men lykkelig. Jeg vil løpe over en (innbilt) målstrek, juble og heve armene over hodet...

Ferdig stekt?

Hvordan vet jeg at jeg er klar, ferdig, moden for the big M?

På en kake er det bare å stikke en gaffel midt i. Henger litt røre igjen? Ja, da kan den stå noen minutter til.  Har du smakt eplekart, vet du klokelig at eplene trygt kan henge noen uker til.

Nå er det dessverre ikke sånn før et maraton. Der er Dagen med stor D satt. Ready or not. Så da gjelder det å time det hele riktig?

Denne helgen har jeg lest utelukkende positive racerapporter fra andres maraton-eventyr. Da kjenner jeg at det kribler i bena, jeg vil også legge ut på den store ferden. Men jeg må vente. Det er ikke dags enda.

12 dager igjen, og jeg la ut på min siste langtur. Alene, for en gangs skyld. Det er mange tanker som farer rundt i hodet i løpet av 2 1/2 time. Særlig når det butter imot, for det gjør det jo unektelig en kilometer her og der. Da kommer de skumle, ekle tankene. De som trykker deg ned. "Dette kommer aldri til å gå. Så sliten allerede, og fortsatt nesten halve distansen igjen. Du er ikke klar enda. Best å vente til neste år. Eller enda bedre; finn på noe annet. Sånn patchwork ser jo artig ut."

Det går heldigvis over, ved å telle lyktestolper eller høre på litt musikk; "Shoot me down, but I won't fall, I am titanium..."

Turen ble bra den, men vel hjemme måtte jeg ta en opptelling for å booste selvtilliten.

Siden 14. april har jeg løpt 6 lange langturer (< 25 km).
I mai løp jeg hele 237 km, mot gjennomsnittlige 165.
Jeg hadde 8 helt treningfrie dager, og 5 dager med alternativ trening.
Jeg har løpt langturene med rolig snittempo og relativt lav puls, forholdene (bakkene) tatt i betraktning. Det har blitt noen intervalløkter også, med fokus på lengre intervaller og kontrollert puls , under 90 % av maks (noe  særlig fart kan jeg dog se lenge etter).
Og så har jeg løpt i skauen. På grus og sti. Pustet og pest meg oppover monsterbakker i marka. Rullet nedover med gelèben.
Jeg er blitt brun i ansiktet. Fått mye frisk luft. Testet tålmodigheten.

Og således kan jeg vel konstatere at jeg er, om ikke klar, så definitivt i modningsfasen. Så håper jeg at jeg klarer å høstene fruktene akkurat til rett tid.

Har du noen gode tips og råd hvordan treninga de knappe to siste ukene bør være, så taes dette imot med takk!

Onkel reisende Mac

Den siste uka har jeg vært på konstant reisefot. Først med jobb, deretter med min bedre halvdel. Begge deler veldig hyggelig og kjærkomne avbrekk i hverdagen. Men slettes ikke optimalt med tanke på maraton tre uker unna.
Jeg liker skjema, forutsigbarhet og planlegging. Jeg skriver opp i boka når, hvor og hvordan det skal løpes og trenes. Men på tur med jobben, med lange dager og ukjente omgivelser, er det ikke så lett å legge opp treninga etter skjema. Dessuten hører det jobbsosiale også med. Tempo måtte ofres til fordel for selskap.

Fantastiske omgivelser rett utenfor Kristiansund

Det å jogge sammen med kollegaer og samarbeidspartnere er en finfin måte å knytte uformelle kontakter og bånd. Man kan sågar løse små og store verdensproblemer på en løpetur. Noen burde ta med han fyren i Syria på en real økt!

Vel hjemme, pakket jeg om og satte kursen mot London. Mest hygge, men også løping, sto på planen. Jeg er en stor tilhenger av sightseeing-løp, og med langtur på planen kan man slå to fluer i ett smekk. Broren min mente vel og merke at N og jeg burde oppføre oss som normale folk, løpe mindre og kose oss mer. Vi klarte begge deler!

Været var strålende, men det ble svært varmt. Opp mot 30 grader er hard kost for en nordboer som meg. Vi bøtta ned med vann, men det mister sin effekt etterhvert. Selv for en ikke-brus-drikker som meg kommer det til et punkt der kun en ting duger; cola. Effekten var dessverre kort, og vi var noe desperate etter en vannfontene da vi entret Hyde Park på returen.



I disse svære grøntområdene i sentrale London gikk det ikke bare ett, men to,  mosjonsløp av stabelen denne søndagen. Det ene var et 10 km løp med veldig mange deltakere, det andre var et rent kvinneløp på 5 km. I forbindelse med dronningens 60 -års jubileum og det nært forestående OL står hele London på hodet, og plutselig ble vår rute avskåret av en løpende, pesende, svettende masse. Tett i tett, som en mur av klamme kropper, desperate etter å krysse mållinja. Pokker! What to do? Snu og løpe en lang, ukjent omvei? Nope fra ditto slitne og svette løpere. Eller la massene føre deg fremover? Yes! Første og siste gang jeg passerer en målstrek uten å ha chip og deltakernummer.
For ordens skyld må det nevnes at vi var snikpassasjerer i en knapp kilometer og kom i mål sammen med de som hadde brukt drøye 80 minutter på denne mila. Ikke der vi pleier å være, men gleden og mestringen over å være i mål er den samme uansett hvor lang tid man bruker på ferden.

Her fra det andre løpet. Rosa var tydeligvis tema, det samme var strutteskjørt og stor stemning. Løping var det så som så med...

Etter en langtur var det perfekt å sette seg på en sightseeing-buss, slurpe i seg iskaffe og la såre føtter hvile.
Dagen etter fikk de stakkers føttene kjørt seg, inn og ut av butikker. Men jeg er en helt elendig shopper. Selv ut fra Nike Town kom jeg tomhendt ut!

Dette blir siste uke med full maratontrening, inkludert en siste lang langtur på ca. 30 km. Men noe særlig lenger unna hjem skal jeg ikke med det første. Borte bra, hjemme best!

Alle gode ting er ikke tre

Alt som går opp må gå ned er blitt mitt nye mantra. Naturlig nok når årets mål 1 av 2 er et maratonløp med særdeles mye oppoverbakker. Da trøster det godt å tenke på at motbakkene etterfølges av utforbakker. Nå skal det sies at å løpe nedover når bena i utgangspunktet begynner å gå over i flytende form, er utfordrende. Det føles som om knærne er på vei ut av kroppen.

Så må også oppturer en eller annen gang erstattes med nedturer. Vanligvis kan jeg si at jeg har èn god løpeøkt etterfulgt av én litt tyngre. Den ene dagen føles det som å fly, den neste drar man tømmerstokker etter seg.

Derfor var det svært gledelig å få to fantastisk fine økter denne uka.
Onsdag valgte jeg å løpe fra jobb, flatt og fint langs kaia, Frognerstranda og mot Bygdøy. Oppvarming etterfulgt av 1x1 km og 4 x 2 km intervaller, med 2 minutters pauser, gikk lekende lett. Jeg har beinhard tro på at desto lengre løp, desto lenger bør intervallene være. I 9-10 minutter raste jeg av gårde, og prøvde å løpe strengt etter puls. I siste intervall gikk tempo ned og pulsen opp, men det var uansett mer enn godkjent.

18.mai var jeg klar for å svi av store mengder karbohydrater, og dagens gjøren og laden tillot kun løping til jobb. Lenge siden sist, og det at jeg blir stadig mer seig og trøtt om morgenen gjorde at jeg bremset litt i starten. Men bena var ivrige etter å komme seg på kontoret, og jeg kunne kvittere med ny rekord (?) til jobb. Og to fantastiske økter på rad!

Men at det skulle gå bra tre turer på rad, strider mot alle naturens lover. Skaubygda ble bortprioritert, men langtur må man ha. Når venner i Drøbak inviterer til heldag og grilling, så får en skvise inn en transportøkt. Nei, jeg løp ikke hele veien til Drøbak, det var mer enn langt nok de ca. to milene til Ski. Og for å gjøre en lang lidelseshistorie kort, det var tungt, seigt, varmt, det var tunga nede på knærne og hjertet opp i halsen. Og så de berømte tømmerstokkene da. Hver eneste lille bakke føltes som et fjell. Ja jøss- det er i motbakker det går oppover, det skal være sikkert og visst.

Men belønningen kan ingen klage på!